OM media
«Vipps så forsvant reisebyråene, bankfilialene og postkontorene. «
Vi merket det ikke over natten, men store bransjer ble digitaliserte og derav effektivisert vekk. I dag kjøper vi reiser på nett, banken er er på mobilen og vi henter pakkene på butikken. Selv om vi stadig kjøper biler hos bilforhandleren og bolig av eiendomsmegleren, foregår mer og mer av kjøpskontaktene digitalt.
Vi er også langt mindre lojale enn før, og handler i større grad der vi får mest valuta for pengene. Ved noen klikk finner vi det vi er ute etter på nettet – hvor får jeg tak i det jeg er ute etter, raskest og rimeligst?
«Reisebyrået» er i dag der du er og når du trenger det…
«Massemedienes makt forvitret, vi ble langt mer sosiale, og i 2022 stoler vi langt mindre på både myndigheter og media.»
NRK og TV2 er fremdeles viktige, men nå er de en del av et enormt medieunivers som mange av oss tilpasser til en personlig og langt mer sofistikert mediehverdag. Vi snakker ikke lenger om «hva som var på TV i går», men bygger egne menyer ut fra hva vi liker, og konsumerer hvor og når det passer oss.
Fra å være et marginalt fenomen har sosiale medier i løpet de siste 15 årene utviklet seg til å bli en sterk utfordrer til mer tradisjonelle medier. I Norge fikk dette fart etter at Facebook ekspanderte internasjonalt, og ble tilgjengelig på norsk i 2007. I dag er plattformene mange og mulighetene uante.
Og de tradisjonelle flatene er ikke alltid der målgruppen er.
De sosiale mediene førte først til en forventning om større grad av demokratisk deltakelse og politisk engasjement. Men det tok ikke lang tid før mange ble skuffet, og mente at de bidro til mer forsøpling av offentligheten enn folkeopplysning.
Vi har også fått fenomenet «fake news», som en av de mest fryktede konsekvensene av fremveksten innen nettverksbasert kommunikasjon. Facebook har, som eksempel, selv tatt initiativ til å iverksette tiltak mot spredning av falske nyheter, men definerer selv hva som er «falskt»…
Sosiale medier distribuerer nyheter på en algoritmestyrt måte som gjør at brukerne eksponeres for saker som antas å interessere dem, eller som deles av brukere i deres eget nettverk. Dermed kan nyhetstilbudet bli begrenset til temaer, vinklinger og perspektiver som ikke nødvendigvis gir et bredt og mangfoldig bilde av virkeligheten.
NRK har for eksempel langt større tillit i befolkningen enn en Facebook, men hovedtrenden for alle medier klar. Vi stoler mindre på det vi leser og ser i media nå enn det vi gjorde før. Samtidig har vi helt andre muligheter til å holde oss oppdaterte og informerte ved å hente stoff fra mange ulike kanaler, så det er samtidig grunn til å tro at vi vet mer nå enn vi gjorde for 20 år siden.
Kan du (uten å google) forklare hva som ligger bak disse 10 begrepene, som var på folkemunne på slutten av 90-tallet?
Pogs, Kvasir, McMusic, Bing, BonBon, Netscape, Furby, Bloopers, Spray, Tamagotchi og T9.
På 90-tallet kjøpte annonsørene plass i papiraviser og blader eller som reklame i sekunder på TV og kino. Man valgte medieflate ut ifra hva man trodde ville virke, stort mer sofistikert var det ikke. Dagbladet var et fint sted å annonsere kulturtilbud, mens en reklamefilm for reiser kunne egne seg opp mot TVNorges flater.
Så kom programmatisk annonsering på banen. Der vi før kjøpte et bestemt antall visninger hos et medie, var det plutselig mulig å kjøpe visninger på tvers av medier, rettet mot bestemte målgrupper.
Terskelen for å kunne publisere til offentligheten er blitt mye lavere med den digitale utviklingen. Nettsider som formidler kommersielt innhold er derfor blitt en utbredt kanal for såkalt innholdsmarkedsføring. Før var det langt klarere skiller mellom annonser og journalistikk enn det er i dag, hvor reklame til forveksling kan ligne på det journalistiske innholdet.
Brukerne fikk også nye verktøy og de tradisjonelle katalogene erstattet søk og filtrering i alltid oppdaterte digitale markedsplasser. Hvem trenger telefonkatalogen, rubrikkannonser eller NAFs veibok, når vi har 1881.no, finn.no og maps?
Søk ble en av de viktigste funksjonene på nettet, og tilgangen til all slags kunnskap ble nesten overveldende. Allerede i 2009 ble «å google» som innført verb i det norske språk og det blir hele tiden viktigere å bli funnet på nettet. Leksikonene i 25 bind, som preget alle skikkelige hjem før i tiden, ble erstattet med Wikipedia og andre mer eller mindre gode kilder som blir oppdatert hele tiden.